Select Page

Nedstenging rammer de svakeste og det er vel meningen å kutte kostnader

Jeg måtte flytte ut av min leide bolig i september etter tolv år da far demens ble vesentlig verre i sommer og måtte få plass på hjem. Fikk problemer med å finne ny bolig mye på grunn av min uførhet, men mest av alt situasjonen med korona virus skapte. All annen medisinsk hjelp uteble utenom fast lege. Har siden slutten av februar ikke hatt mulighet eller tilgang til digital kommunikasjon, uten fast bosted, lesebrett og mobil ødelagt, stengt Deichmann bibliotek ikke tilgang til Internett.


Måtte gi etter i går, etter å ha bodd delvis mesteparten av tiden ute, ble 24 timer ute uten noe sted å gå inn for mye for meg uten nødvendige varme klær, underlag eller sovepose. Nettene og kvelden ble brukt til å holde varmen i skytteltrafikk på bussrutene 21, 20 og 37 bussen, togturene avtok etter hvert som sperringene ble flere, togene går ikke gjennom byen, men må gå av på sentralbane stasjonen for å kjøre buss, målet er å stoppe de utenbillett fra å kunne varme eller slappe av litt. Dessuten er toglinjene stengt for videre trafikk med tog ved Asker, Lillestrøm og andre, derifra kun med buss. Kontrollene for billett opprettholdes ved å plukke ut de med sekk og eller ser ut til å være uten fast bestemmelsessted, jeg måtte selv betale billett etter kontroll utenfor Kongsvinger, de pengene skulle jeg hente medisiner på apoteket i Oslo, det uteble.

Diare og stengte toaletter er en dårlig kombinasjon

I tillegg er det i Oslo vanskelighetene med å komme seg på toalett, hente vann og sukker som trenges for de som har diabetes eller psykiske lidelser, spesielt ved ADHD er konsekvensene ustø gange og problemer med å fokusere (hjernen bruker omtrent 18 prosent på å driftes og stenger ned vitale systemer når den ikke får tilstrekkelig energi) og kulden fører til forverret energitap fordi veske og raske karbohydrater ikke tilføres. Jeg måtte i løpet av påskeuken fylle vann flere netter fra Akerselva ved Sagene. Vannet er Ok, men ved ett tilfelle på vei til Skøyen, stengte toalett og gått fra Ullevål, med tretti kilos sekk og med regnvær tok jeg sjansen på å drikke fra en uren kilde. Det var dumt, men nødvendig. Det resulterte i veldig vond mage, slapphet og medførende diare, den vedvarte i dager. Uten toalett skapte vansker, uetisk er å drite ned busker og trær i parker. Jeg har ikke dårlig samvittighet for å drite, men følte skam etter vurdering av fordeler og ulemper med sår rumpe eller ikke.

Forresten, det døgnåpne apoteket ved Legevakten tok kølapp og frem medisinene og spørre etter vann. Det koster 10 kroner og apoteker pekte på flasker med vann. Jeg har ikke ti kroner og kortet mitt er brukket så det virker nok ikke. Nei, da fikk jeg ikke vann. Det kommer jeg til å skrive om sa jeg på vei ut og ventet. Til slutt kom ett glass med vann og jeg ble fortalt at neste gang koster det en tier. Punktum.

Kontakttelefonen NAV Hordaland

Med stor angst måtte jeg i går ringe NAV kontakttelefon i Hordaland for deretter å bli satt i kontakt med den oppnevnte kontakt hos bydel Frogner som jeg ikke kan navnet til og slettes ikke vil lære meg, ennå ikke møtt eller sett. Min tidligere kontakt gjorde det som rett var, sluttet i NAV på grunn av at han ble tvunget av sine overordnede til å bryte diverse lover i sitt arbeid og med de etiske prinsipper han hadde som sosionom og de menneskelige verdier han var oppdratt med. Ifølge kollegaer på NAV Frogner ansett som en av de beste.

Jeg har ett slitsomt forhold til min saksbehandler og det skulle ikke gå bedre denne gang, etter kjeft for ikke å ha svart på telefonen når bo-hjelper hadde ringt meg før påske. Tydeligvis fordi jeg var sint fordi den leilighet jeg hadde sagt ja til ble gitt noen annen fordi jeg var syk to dager og ikke i stand til å skrive kontrakt. Og nå desperate forsøk på visninger i det private boligmarkedet. Der du må mer eller mindre si ja til første leilighet, ellers så mister du tretten til hjelp. Ja, som ufør, rusbruker eller annet handikapp føles det virkelig at man blir behandlet som alle andre.

Tvangsoverføring og klaustrofobi

Jeg måtte etter sist krangel med saksbehandler, ville tvangsoverføre meg til ett dårligere botilbud fra ett billigere og bedre. Måtte jeg ta en time-out da saksbehandler prøvde nok en gang på å få meg til å bo på ett sted jeg ikke føler meg trygg på og som siste saksbehandler fikk meg bort fra og til ett mer egnet sted. Jeg bor nå på det stedet jeg ikke ville bo. Jeg brukte derfor mesteparten av trygden min på å bo på en gård med hester langt utenfor Oslo og var beskyttet meg selv fra systemet etter mer enn fem måneder isolert på ett roms pensjonat fra oktober. Med stressfaktorer og som uføretrygdet med diagnosen innadvendt ADHD og i grenseland Asperger syndrom påfører usikkerhet som mangel på fast bosted og korte frister enda mer angst enn det jeg tåler eller medisinene klarer å holde unna. Nå bor jeg med saksbehandlers godkjennelse på en institusjon, ett kjellerrom uten vindu eller naturlig lys. Det er stengt på intuisjonen fra å gå noe annet sted mellom 2300 og 0700, vi deler ett kjøkken med alle beboere og kun en kan lage mat av gangen. Det er kjøleskap på hvert rom, men ikke lov med kjøkkenredskaper. Alle ganger og trapper er som i et fengsel. Stedets miljø utenfor er tvilsomt og område mer nedstengt enn alt annet i Norge.

Jeg ble dessverre på grunn av en bilulykke i 2009 skadet og måtte få to proteser. Ute av stand til lå bevege meg mer enn en time om dagen på krykker ellers ble det vondt isolert i noen år. Jeg liker situasjonen slett ikke, en klaustrofobisk følelse og tvangsmessig plassert som en hund på kennel. I tillegg kan sies at jeg fikk matpenger for tre dager litt over 200 kroner, og at lov til å bo der i tre dager til nytt vedtak fattes. Det korte vedtaket skyldes jeg var vanskelig klient sa saksbehandler. Jeg kan klage til fylkesmannen, men hva tjerner jeg på det? Jeg vinner (de sakene jeg orket fått medhold), saksbehandler får sparken, jeg en ny saksbehandler. Med saksbehandlingstid på mer enn det jeg har igjen å leve er det jeg som taper uansett denne kampen. Men om jeg ikke klager hvem vil gjøre det?

Realiteten er slik som jeg har følt lenge ikke ønsket borger i Norge. Men, jeg flytter mer enn gjerne til ett annet land så snart loven om å reise oppheves. Mitt norske pass rives i stykker om mulig kan veksles mot den andel av Norge jeg besitter som norsk borger, men om det er noen verdi igjen er tvilsomt, en statsminister som har i sin iver gitt bort mesteparten til den private sektor i bytte mot ett eller annet. Min andel er som ett lite stykke Norge på størrelse med melkesjokoladen, med fin plass i matboksen min. Translation follows shortly.


Posts in the series Coronavirus, lockdown and mental healthcare

 

%d bloggers like this: